Du får vente til lørdag

Da jeg vokste opp, en gang i juratiden, fikk vi godteri på lørdagen. Det var aldri aktuelt med godteri på noe annet tidspunkt, annet enn kanskje hvis vi var på kino eller hadde ”kosetime” på skolen (som var en gang i halvåret, ellerno). Det var en ordning vi egentlig alle sammen var rimelig fornøyde med. Så begynte vi på ungdomsskolen, fikk egne penger, og begynte å kjøpe godteri hver dag? Hvorfor ikke, ikke sant?

Disse vanene dro vi med oss videre i voksenlivet. Det å se på TV innebar også å ha ”noe godt”, det seg stort sett være snacks eller godteri, i en eller annen variant. Vi driver med en ganske kraftfull programmering av hjernen vår dersom vi ikke kan se på TV (eks) uten en skål med godteri foran oss, eller stappe noe i munnen hele tiden. Før man vet ordet har det har man mange forskjellige ting man gjør ikke fordi man har så veldig lyst – eller får så veldig stor glede av det – men bare fordi vi er grundig programmerte til å tro at dette er noe vi MÅ gjøre.

Når gikk vi fra en nasjon med lørdagsgodtspisere til en nasjon med hverdagsgodtspisere? (man kan kanskje klage over at sunn mat er dyrt, men vi blunker ikke engang over å betale godt over hundre kroner kiloen pluss pluss for godteri)

Lørdagsgodt er best på lørdagen. Enkelt og greit. I den senere tiden har det gjerne gått noen lørdager mellom hver gang jeg spiser godteri også, nettopp fordi jeg ikke tenker noe særlig på det lenger, og stort sett har et kosthold som gjør at jeg slipper unna det verste søtsuget. Men onsdagsgodtets æra er over for godt. Jeg anbefaler deg å prøve det samme ;)