Ned 10 kg på 3 dager

Selv om vi gjerne skulle ønske at vi var mennesker som med et bredt smil om munnen sto opp kl 6 for å jogge hver morgen, og som synes tunfisk er like godt som sjokoladekake, er det vel de færreste som faller innenfor den kategorien. De færreste kommer hjem med all verdens overskudd til en treningsøkt etter jobb, og det frister kanskje ikke å lage all mat fra bunnen av, når man er ihjelsulten og mat som er ferdig før man har fått slengt seg ned i sofaen er lett tilgjengelig overalt. Og da kan det virke fristende med noe som lover resultater i går, med minst mulig innsats.

Jeg skal ikke påstå at jeg ikke har tenkt tanken selv, eller agert på den. Jeg har spist ananas i dagesvis (snakk om å ødelegge forholdet til en frukt), grønnsakssupper, jeg har tatt krom, cla, fatburnere (av det lovlige slaget), drukket shaker, spist bars, spist lavkarbo, spist low-fat, spis etter blodtype, levd på stangselleri og tunfisk, you name it, I´ve tried it. Jeg pleier å se på meg selv som et relativt fornuftig og oppegående menneske, men jeg er tilsvarende utålmodig. Og da er det å så fristende å hoppe på noe som lover meg resultater med en gang, selv om jeg innerst inne vet at det ikke hjelper.

Min indre utålmodighet gjør også at jeg, i årevis, gikk alt for hardt ut hver gang jeg gjorde et forsøk på å legge om livsstilen (å kalle det det er forøvrig bare tull, for jeg slanket meg, men kalte det noe mye finere). Jeg la opp til programmer jeg visste jeg ikke kunne holde vedlike, og ble like skuffet over meg selv hver gang jeg ikke fikk det til.

Det er ganske urealistisk at en som knapt får tid til å våkne og kanskje ta en kopp kaffe før en skal løpe til skolen plutselig skal ha lyst til å stå opp en time før for å trene hver morgen. Eller for den saks skyld at jeg, som knapt har tatt i en stekepanne i hele mitt liv, plutselig skulle begynne å lage all mat fra scratch, med perfekt næringsinnhold (selvsagt). Planen var like god hver gang, men da jeg lå i sengen og vurderte om jeg skulle stå opp eller sove en time til, vant søvnen gang på gang. Og jeg følte meg som tidenes skuffelse. Jeg måtte jo være dømt til å være feit resten av livet mitt, for jeg fikk jo det aldri til, hadde ikke viljestyrken. For hvert eneste nederlag ble motet mindre.

Her kom alle de "enkle" løsningene inn. For hvis man har lyst å gå ned 10 kg, hva er vel da enklere enn å begynne på en kur som lover at man skal gå ned alle disse kiloene, og holde seg der, så lett som bare det? Her kommer en liten formue brukt i kosttilskudd og kurer, og slankebøker inn i bildet. Alle med samme resultat - hardt ut - fullt kræsj.

Vi vet alle at man ikke kan gå ned i vekt bare ved å ta en pille (kjøpt på helsekost, i hvertfall), men vi håper så intenst at vi er unntaket, at det kanskje skal funke for oss, og biter på igjen og igjen. Hvis jeg hadde fått en tier for hver gang jeg har lest "jeg har så lyst å prøve XXXXX, jeg vet jo at slankepiller ikke funker, men det skader jo ikke å prøve". Nei, det skader gjerne ikke å prøve (selv om en del av preparatene har vist seg å ha noen nasty bivirkninger, men tenk på logikken. Vi kjøper noe vi vet ikke funker, fordi vi håper at det kanskje skal gjøre det likevel. Hvor ofte ser du denne logikken på andre forbruksvarer? Vi kjøper ikke en bil som bare har to hjul og håper den vil trille likevel, eller en datamaskin uten strømkabel fordi vi håper at den på et magisk vis likevel vil fungere. Jeg tror også at man ville hatt store problemer med å markedsføre flyreiser som "kanskje" tok deg dit du skulle.

Så hvorfor gjør vi det likevel? Kanskje vi er blitt vant til at de fleste andre problemer kan vi kjøpe oss fra uten særlig problemer og arbeid? Ikke vet jeg, jeg bare påpeker at fenomenet er der, og jeg blir fascinert over hvordan en industri kan gjøre ellers oppegående mennesker til lettlurte og naive forbrukere.

Men jeg skal ikke dvele lenger med det som ikke fungerer, men heller prøve å fokusere på det som gjør det. For min del innebar det å få et realistisk syn på kropp, vekt og trening. Først da jeg klarte å tilpasse treningen og kosten til et ambisjonsnivå som jeg selv klarte å holde, kom resultatene. Skuffelsene uteble, og selvbildet og selvtilliten fikk seg en kraftig boost. Et par av tingene jeg gjorde har jeg tenkt å skissere i senere innlegg.

Hvorfor begynner jeg med dette innlegget? Jo, fordi jeg har møtt så og si hver eneste tenkelige og utenkelige vegg i veien mot en bedre fysisk form og bedre selvbilde. Når jeg leser kostholdsartikler og "hvordan komme i bedre form" tas alt med den største selvfølgelighet. Nesten ingen nevner all innsatsen som ligger i det, og da er det lett å føle seg som en taper når det ikke går, igjen og igjen. Jeg tror ikke jeg er de eneste som har hatt disse tankene. Jeg tror heller ikke jeg er den eneste som har latt meg friste av billige løsninger eller lovnader om en slank tilværelse. Men de færreste skriver om det. Det vil jeg gjøre noe med